Samarbeidforarbeid

Fortell oss om aktuelle innlegg og artikler

1. 0
   Enig

   0
   Uenig

   Rentepust i bakken

   23.06.2010 – admin

    Velfortjent rentepause etter fornuftige hevinger.

   Norges Bank overrasket ikke onsdag. Banken holder styringsrenten uendret på 2 prosent. I tillegg nedjusterte banken «rentebanen» , altså prognosen for styringsrenten fremover i tid. Norges Bank fastholder at det er mest sannsynlig at neste renteendring blir en økning, men denne kommer neppe før på slutten av året eller på begynnelsen av neste år.

   Les mer:  Gjedrem har gode ferienyheter

   - Ikke godt å si
   Visesentralbanksjef  Jan F. Qvigstad  sa  under pressekonferansen etter rentemeldingen at sentralbanken står overfor et dilemma. På den ene siden er de realøkonomiske tallene ganske gode, men på den andre siden skaper den internasjonale finansuroen usikkerhet.  Vil gode realøkonomiske tall dempe finansuroen eller vil finansuroen etter hvert ødelegge for den realøkonomiske bedringen?

   - Det er ikke godt å si, og det er derfor vi har satt videre renteøkninger på hold, sa Qvigstad.

   Norges Bank påpeker også at nervøsiteten i finansmarkedene har bidratt til at markedsrentene har økt den siste tiden selv om styringsrenten ikke har gjort det. Markedsaktørenes nervøsitet bidrar dermed til en viss innstramming uansett

   Det kan sikkert være fornuftig å ta en tenkepause. I tillegg til den internasjonale finansuroen, har det den siste tiden kommet en del norske makrotall som har vært noe svakere enn de fleste hadde ventet. Det siste eksemplet kom i dag, midt under bankens rentemøte. Da ble det klart at arbeidsledigheten, målt ved Statistisk sentralbyrås Arbeidskraftundersøkelse, økte fra 3,5 til 3,7 prosent i april.

   Les mer: Økning i arbeidsløsheten

   Riktig å heve
   Uansett om Norges Bank nå tar en pause, har det etter alt å dømme vært fornuftig å heve renten noe til dagens nivå på 2 prosent. Dette er fortsatt et svært lavt rentenivå i historisk sammenheng, men det er ikke et krisenivå, og det betyr ikke gratis penger.

   Over tid bør ikke penger være gratis. Selv om hensikten er å stimulere en slapp økonomi, fører dette alltid med seg uheldige utslag. En viktig grunn til at boblen i bolig- og finansmarkedene oppstod i perioden frem til 2008 var etter alt å dømme det svært lave rentenivået som gjorde at det ble veldig billig å drive med lånefinansiert spekulasjon, enten det nå var boligkjøpere som gamblet på videre oppgang eller banker som tjente store penger på egenhandel basert på svært liten kapitalbase.

   I USA ligger styringsrenten for eksempel i intervallet 0 til 0,25 prosent. Gratis penger, med andre ord.

   Samtidig ser vi at fire store investeringsbanker melder at de tjente penger på egenhandel hver eneste dag i årets første kvartal.

   Det er høyst unormalt, og selv om det er vanskelig å fastslå akkurat hvorfor dette skjer, er det nærliggende å tro at det har noe å gjøre med superlav rente og statlige garantier. Det er ganske lett å låne penger med kort rentebinding (som i stor grad påvirkes av styringsrenten) og investere dem i for eksempel obligasjoner med lengre rentebinding. Differansen gir en hyggelig gevinst – så lenge styringsrenten holdes lav.

   Dette er ikke bra, og det kan fort legge grunnlaget for nye bobler og sprekker.

   Det skal koste å låne, i det minste litt. 2 prosent styringsrente er vesentlig sunnere enn null.

   Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

   Følg meg på Twitter: @areslettan
   Få NA24s nyhetsbrev som e-post

   • Del

   • 1
2. 1
   Enig

   1
   Uenig

   - Bør stramme inn på pengebruken

   26.05.2010 – Einar Takla

   Finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) bør gi sentralbanksjef Svein Gjedrem mer handlingsrom, mener OECD.

   • Del

   • 34
3. 3
   Enig

   1
   Uenig

   Norsk belæring

   12.05.2010 – www.aftenposten.no

   Kontrasten mellom EU-landene og Norge er enorm. Men skal vi tro Sigbjørn Johnsen, er de dyre reformenes tid over også i Norge.

   • Del
4. 2
   Enig

   1
   Uenig

   Vi investerer i framtida

   07.04.2010 – Finansdepartementet

   Verdiene fra petroleumsvirksomheten tilhører også framtidige generasjoner. Derfor har vi bygget opp et av verdens største offentlige fond: Statens pensjonsfond utland.

   • Del

   • 2
5. 0
   Enig

   0
   Uenig

   "State of the Nation", hva nå?

   17.03.2010 – www.terjes-tanker.no

   Denne uken avsluttet regjeringen sin viktigste budsjettkonferanse der rammene for neste års statsbudsjett legges. Tør vi håpe at regjeringen i arbeidet med å skape balanse i finanspolitikken også har evnet å tenke langsiktig når det gjelder hvordan vi skal forvalte vår nest største realformue etter oljen ? nemlig bygg og anlegg.

   • Del

   • 2
6. 3
   Enig

   3
   Uenig

   Sytten mot én

   17.03.2010 – Nils August Andresen

   17 statsråder kjemper for å øke budsjettene. Én kjemper for å kutte dem. På sidelinjen står Jens Stoltenberg og Karl Eirik Schjøtt Pedersen og gjør absolutt ingenting. Sigbjørn er god. Men så lenge han spiller alene, er han dømt til å tape.

   Regjeringens første budsjettkonferanse for budsjettet for 2011 er nettopp avsluttet. Det er et av de vanskeligste budsjettene på mange år. Krisetiltakene i 2009 økte oljepengebruken med titalls milliarder. Bare en liten del av dette gikk til viktige, langsiktige investeringer. Svært mange mener nå det er nødvendig å stramme livremmen. Klarer vi ikke reversere pengebruken, vil vi i tiden fra finanskrisen brøt ut og frem til neste valg bruke kanskje 100 milliarder mer enn forutsatt av oljepengene.

   Statsrådene tenker bare sjelden på landets beste.

   Det har en rekke alvorlige konsekvenser: Det minsker handlingsrommet for å satse på de viktige utfordringene. Det gjør oss dårligere rustet til eldrebølgen. Og det forsterker de strukturelle problemene i økonomien. Professor i økonomi Hilde C. Bjørnland advarte forrige uke mot en mutert form for hollandsk syke i norsk økonomi. Finansminister Sigbjørn Johnsen ser ut til å ha forstått poenget, og var tidlig ute med å forsøke å forberede Norge på kutt etter at han tok over. Han vil nok se det som sin oppgave under budsjettkonferansen. Nikolai Astrup har skrevet om dette for Dagsavisen.

   Småkonger
   Jeg er nøktern pessimist til at finansministeren lykkes. Det er mange grunner til dette, men den viktigste er at han kommer til å bli motarbeidet av alle de andre statsrådene. Det er i stor grad dette budsjettkonferansen handler om. For statsrådene tenker bare sjelden på landets beste.

   Hva menes med en så alvorlig påstand? Hvorfor er det slik? Allerede før politikerne kommer til taburettene, har mange av dem glemt at det er fellesskapets beste de skal representere. For det første har den politiske kulturen og mange av partiene siden parlamentarismens fremvekst i stor grad bygget opp om særinteresser snarere enn samfunnssyn som politisk plattform. For det andre ser mange stortingsrepresentanter og politikere seg som forkjempere for fylke de er valgt inn fra, snarere enn for landet de er satt til å tjene. Alle vil ha veier, broer, tog, holdeplasser, flyplasser eller sykehjemsplasser til sitt fylke, sin kommune, sin by.

   Denne manglende viljen til å tenke på helheten tas med inn i regjeringskontorene, og inn i budsjettkonferansen, men går inn i en ny kontekst. Aftenposten brakte lørdag en interessant sak om regjeringens årlige budsjettkonferanse på Thorbjørnrud, som ble avsluttet i går. Tidligere statsråd Victor Norman uttaler seg om prosessen: ”Man skulle tro at en budsjettprosess for en regjering handlet om store, tunge prioriteringer. Men det gjør den ikke. Prosessen er lagt opp slik at alle begynner i forsvarsposisjon. Den overskyggende oppgaven for statsrådene er å stritte imot kutt på sitt eget område. Det er splitt og hersk fra Finansdepartementet.” Kristin Clemet har skrevet interessante erindringer om dette tidligere.

   På hver sin tue
   Det er dessverre liten grunn til å tro at det forholder seg annerledes i den rødgrønne regjeringen. Støttet av et byråkrati som i hovedsak har øye for egne utfordringer, kommer ministrene til budsjettkonferansen med forsvarstaler for eget budsjett. Public choice-teori gir en forklaring på hvorfor det er slik: Fordi suksess på alle nivåer måles etter hvor mye du klarer å bringe hjem til ”dine egne”, vil de som fremfor noen skulle være satt til å ta seg av vårt felles tarv – embedsmenn og statsråder – systematisk og forutsigbart ikke gjøre det. I stedet later det til at de blir gående som ombudsmenn for hver sin tue, uten å se at alle tuene uunngåelig er nødt til å velte lasset.

   I Norge mangler viljen, fordi ingen oppfatter at det er en umiddelbar krise.

   I tillegg er statsbudsjettet slik at det er mange utgifter som gir det politikerne kaller ”automatiske utgiftsøkninger”, som Torbjørn Røe Isaksen har skrevet om. Men de to problemene er beslektet: De automatiske utgiftsøkningene er delvis et resultat av statsråder som aldri frivillig diskuterer at mange av disse økningene slett ikke trenger være automatiske.

   Manglende prioriteringsevne
   I sine privatliv er mennesker normalt gode til å gjøre prioriteringer: Skal man pusse opp badet, blir man kanskje enige om å minimere sommerferien det året. Situasjonen er selvsagt ikke direkte sammenlignbar. Dramatiske kutt i en budsjettpost har konsekvenser ikke bare for innbyggerne som da mottar mindre av en offentlig tjeneste, men også for arbeidstagere og bedrifter som har utført tjenestene. Fordi arbeidstagere og bedrifter trenger en viss forutsigbarhet, bør staten ikke skalte og valte i hytt og gevær. Men en rekke statlige utgifter lar seg fryse eller kutte. Det er et spørsmål om vilje.

   I Norge mangler viljen, fordi ingen oppfatter at det er en umiddelbar krise. Mange oppfatter at det er uheldig for landet, skadelig på sikt, uholdbart over tid, ødeleggende for handlingsregelen, uklokt med tanke på eldrebølgen – men få oppfatter det som en umiddelbar krise. Alle vet, men ingen gjør noe.

   En som i hvert fall vet, eller bør vite, er statsminister Jens Stoltenberg. Det var grunn til forsiktig optimisme da han utnevnte Schjøtt-Pedersen til statsråd ved statsministerens kontor. Kanskje skulle man endelig få en som tvang de øvrige statsråder til å tenke helhetlig? Og utnevnelsen av Sigbjørn Johnsen var definitivt et tegn på at man ønsket noen med autoritet til å kutte. Men hverken Schjøtt-Pedersen eller Johnsen har mer makt enn Stoltenberg gir dem ryggdekning for.

   Svak statsminister
   Så langt ser det spinkelt ut. Det er ikke kommet noen signaler fra øvrige statsråder om at ambisjonene for de neste årene skal senkes. Og viktigst: Det er kommet få signaler fra Stoltenberg om at noen områder skal prioriteres ned i årene som kommer.

   Sammen med Schjøtt-Pedersen heier han sikkert i det skjulte på finansministeren. Men ut på banen, det vil han ikke.

   Hva betyr det i praksis? Det betyr at det ikke vil bli noen reelle satsinger på områder som trenger det de neste årene. Det betyr at vi ikke vil komme tilbake på banen handlingsregelen forutsetter. Og det betyr at vi øker sjansen for en svært ubehagelig omstilling når oljeinntektene går ned.

   Det er mulig å gjøre noe med dette. Antagelig er det til og med mulig å gjøre noe med det uten å tape et valg; og i hvert fall er det mulig å gjøre noe med det tidlig i en valgperiode. Statsministeren har en unik mulighet til å definere hva som er hans viktigste saker, Norges viktigste saker, og til å satse på dem, og forklare at andre spørsmål dermed må prioriteres lavere. Han vil få forståelse i de viktigste økonomiske fagmiljøene. Han vil bli en helt blant velgere som er opptatt av områdene som prioriteres. Han kan innrette hele byråkratiet på at det som gir prestisje og suksess er å bidra til å virkeliggjøre prioritetene, og dermed å kutte i andre ting.

   Han kan tvinge, lokke, manipulere eller inspirere statsrådene til hver morgen å tenke: Spørsmålet er ikke hva statsbudsjettet kan gjøre for ditt departement, men hva ditt departement kan gjøre for statsbudsjettet.

   Utenfra ser det dessverre ikke ut til at statsministeren gjør noe av dette. Sammen med Schjøtt-Pedersen heier han sikkert i det skjulte på finansministeren. Men ut på banen, det vil han ikke.

   Der er det fortsatt Sigbjørn mot røkla. Sigbjørn er god. Men så lenge han spiller alene, er han dømt til å tape.

   • Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva.

   Ingressfoto: Esben Johansen

   • Del

   • 1
   • 3
7. 1
   Enig

   0
   Uenig

   Rettferdig og konsekvent skatt

   15.03.2010 – Martin

   Jeg liker å være konsekvent. Jeg forsøker i hvert fall etter beste evne å være det. I disse dager, hvor det snakkes om hvor man skal kutte for å komme tilbake til handlingsregelen, synes jeg det er en god idé å starte med å se på hvor inkonsekvente vi stedvis er.

   Tax-free

   Bruk av alkohol, tobakk og fossile brennstoff bør begrenses. Det synes det liten uenighet om, noe som reflekteres i form av høye avgifter. Tax-free stimulerer imidlertid til det motsatte. Er du sugen på alkohol og tobakk uten avgifter? Da bør du reise og handle på tax-free, for her blir det oppmuntret til alle tingene vi egentlig burde redusere forbruket av. Mer om hvorfor tax-free er en dårlig idé kan du lese hos Are Slettan.

   I dagens internasjonale samfunn ligger det ikke lenger noen logisk grunn til å opprettholde tax-free-ordningen. Den bør derfor avskaffes.

   Pressestøtte

   Pressestøtte er en ordning der avisbedrifter mottar direkte og indirekte statsstøtte. Formålet varierer, men som oftest er begrunnelsen knyttet til ønsket om å opprettholde et bredere mangfold av aviser. Jeg kan tenke meg mange andre tjenester og produkter som kunne fortjene statsstøtte under samme argument som pressestøtten. Skal vi for eksempel finansiere osteprodusenter for å opprettholde et bredere mangfold av oster? Og hva med bryggeriene?

   Det er vanskelig å finne en rettferdig og konsekvent måte å fordele økonomisk statsstøtte, og jeg ser det ikke som en statlig oppgave å finansiere private markedsaktører. Dersom markedet ønsker dette mangfoldet bør det gjenspeiles i gode salgstall. Jeg ser ingen grunn til å subsidiere produkter eller tjenester ingen vil ha, dermed har de heller ikke livets rett hvis de skulle gå konkurs.

   Moms

   Ved innføring av halv moms på matvarer ble blant annet argumentert for at man skulle demme opp for økt grensehandel og arbeidsløshet. Videre er det også momsfritak på bøker, mens det for eksempel på eletroniske bøker er full moms. Det er ingen rettferdig og konsekvent tankegang at enkelte varer og tjenester skal være fritatt moms, eller ha redusert moms, mens andre er underlagt full moms. Har man først innført en momsordning må den være lik for alle.

   Konsekvent tankegang føles rettferdig

   Dette er upopulære temaer å ta opp, men tenker du deg om ser nok også du det inkonsekvente i eksemplene jeg trekker frem over. Og det er mye av dette politikk handler om; rettferdighet. Skal man først innføre skattesystemer og avgiftsordninger må man sørge for at de er konsekvente og føles rettferdige for det som underlegges systemene og ordningene. Først da kan man arbeide for å redusere de samme skattene og avgiftene, eller i hvert fall gjøre det enklere.

   Hva mener du? Er dette noe vi bør gjennomføre? Er det andre ting i tillegg til dette vi bør gjennomføre?

   • Del

   • 4
   • 9
8. 0
   Enig

   1
   Uenig

   Mer pæ’eng til Sigbjørn Johnsen enn folk veit?

   15.03.2010 – NyAnalyse

   Mannen er en pedagogisk mester og ingen kan rundlure det norske folk bedre enn selveste Mr Pensjon?

   Jeg har lenge tenkt at lykkes man med lavere sykefravær, samtidig som det kommer normale statsutbytter (3-5 mrd) – og får igjen ”utsatt skatt” (krisetiltak på 3-4 mrd) i 2010 og 2011, vil Johnsen vise ”styrke” fra dag 1. Når jeg leser dagens Aftenpost blir jeg enda sterkere i troen.

   I tillegg til nevnte momenter over følger selvsagt innhentingen til Pensjonsfondet hittil og lavere ledighet enn fryktet. Nå skal selvsagt Finansdepartementet korrigere ”skatteinngang” og ledighetstrygd, men de har nok noen frihetsgrader på bakrommet, som ringreven Johnsen vet å utnytte?

   Hele kabalen står og faller på RNB 2010 (mai iår) -

   Hvor mye av statsutbytter kommer igjen (budsjettert med null)? Aktører: DnB, Cermaq, Aker mfl. Kommer det 2 mrd i 2010 og 2 mrd til i 2011?

   Vil vi allerede nå se en nedgang i sykefraværet pga mediedeatt og rasling med ny lege praksis? I 2004 og 2005 gikk kostnadene ned med ca 4 mrd årlig (i realpriser) ifølge Statsbudsjett 2010, gul bok.

   Nye bedrifter dukker opp, andre opplever litt bedre markeder - og det offentlige er i stadig vekst innen helse og sosial. Det er faktisk mange som skaper jobber selvom industrien reduserer sin virksomhet! Skatteinngangen fra personlige skattytere inkl arbeidsgiveravgift økte med ca 7 mrd i jan måned 2009 mot 2008, men ”kun” ca 1 mrd videre i 2010. Snur dette til det bedre, vil statskassen styrke seg igjen.

   Jeg tipper at den massive satsingen på barnehager (ligger langt over all FoU på budsjett, tror jeg…) – tar en pause nå. Også u-hjelp tar en pust i bakken (BNI gikk ned i 2009?)

   Det er selvsagt noen kostnadsutfordringer som eldrebølgen, pensjonsbyrden for de mange i 60 årene, transportplan, behov i høyere utdanning (ved høy ledighet, større søkning) og 1,4 mrd “tapt” fra rederiskattårlig, samt et næringsliv (k-sektor) som ligger i dvale.

   Jeg tror likevel at ringreven Johnsen vet hva han gjør, og årsaken til at han ikke lover for mye budsjettkutt i 2011 – kan faktisk være at 2010 vil vise en mindrebruk allerede i Revidert i mai. Det er ofte slik at den dyktige også har litt flaks på veien…

   **

   Låt for dagen: “Lucky man”  av The Verve (1995).

   
   

   • Del

   • 3
9. 6
   Enig

   0
   Uenig

   Vi har et valg

   15.03.2010 – Lars Peder Nordbakken

   Det foregår sløsing med offentlige midler i et urovekkende stort omfang. Dette ødelegger fellesskapets muligheter til å investere i fremtiden, og synes i tillegg å lamme vårt demokrati. Men vi har et valg, og vi må våge å ta det.

   Oppgittheten er for tiden til å ta og føle på i norsk politikk, og øker jo nærmere regjeringskontorene man beveger seg. Velstandsvekst og supervekst i offentlige utgifter i kjølvannet av finanskrisen til tross – vi vanskjøtter viktig infrastruktur og sulteforer høyere utdanning og forskning. Hvordan har vi klart dette, og hvordan skal vi komme oss videre?

   Tilstandsrapporten over viktig infrastruktur i det norske samfunnet som ble lagt frem 10. mars av Rådgivende Ingeniørers Forening oppsummerer på en dramatisk måte en rekke tidligere indisier og beviser på alvorlig infrastrukturelt kapitalforfall og fremtidsrisiko knyttet til alt fra jernbane og veier til avløpsanlegg, vannforsyning, produksjon og distribusjon av energi, kommunale bygg, skoler og helsebygg. Vi snakker her om viktige generelle forutsetninger for fremtidig verdiskaping og velferd. Og, like slående er det hver gang vi får høre at andre land, med lavere velstandsnivå enn Norge tilsynelatende mestrer flere av disse utfordringene langt bedre. Ekstra interessant er det nok også å notere at ett av disse landene heter Sverige.

   Regjeringen står nå overfor en stort dilemma. Den erkjenner sannsynligvis at skoen trykker skikkelig, både hva gjelder infrastruktur og andre fremtidsrettede fellesgoder. For ikke å snakke om de tilsynelatende uendelige økningene i helsevesenets og folketrygdens utgiftsside – som ingen tør å ta skikkelig tak i. Regjeringen har tilbakelagt et (konjunkturmessig vellykket) superløft i offentlige utgifter i kjølvannet av den internasjonale økonomiske nedturen. Både statsministeren og finansministeren vet likevel utmerket godt at vi nå må tilbake på handlingsregelen, både av hensyn til landets økonomisk-politiske troverdighet og av hensyn til rammebetingelsene for vårt eksportrettede næringsliv. Skattenivået kan heller ikke økes ut over 2004-nivået, ifølge regjeringens løfter både før og etter valget.

   De enkle løsningers fristelse
   I den overflodsskvisen som regjeringen befinner seg i finnes det to typer enkle svar. Den første typen målbæres av SV, og den foreskriver økte skatter og avgifter. Den andre typen foreskriver å legge handlingsregelen til side og aktivt bruke mer av midlene i oljefondet til innenlandske investeringer og utgifter. Den linjen støttes av FrP og nå også, ifølge VG, 6. mars, av Victor Norman. Felles for begge typene av løsninger er at vi trenger å øke de samlede offentlige utgiftene ytterligere for å løse de felles utfordringene vi står overfor.

   Regjeringens største problem er imidlertid ikke at den er låst i forhold til å velge den ene eller den andre av de nevnte enkle løsningene, eventuelt en kombinasjon av begge. Problemet er at regjeringen synes å være fullstendig handlingslammet – gitt at verken økte skatter eller brudd med handlingsregelen er mulig, og etter min mening heller ikke ønskelig. Det både regjeringen og landet trenger, er noe helt annet. Vi trenger et langt skarpere og mer kritisk blikk på offentlig ressursbruk og fordeling av ressursbruken – opp mot viktige kriterier for å mestre vår felles fremtid.

   Hva betyr det så å mestre fremtiden? Her vil det aldri finnes noe fasitsvar, men vi trenger i det minste et troverdig konsept. Her er mitt forslag: For å mestre fremtiden trenger vi mer enn noe annet å legge forutsetningene best mulig til rette for et mangfold av produktive innovasjoner innenfor rammene av en åpen liberal markedsøkonomi, drevet frem av et like stort mangfold av små og store entreprenører, stimulert av produktive insitamenter, fri konkurranse og rettferdige spilleregler som gjelder likt for alle. Men det betyr også noe mer. Det betyr blant annet at vi også må stimulere til langt mer og langt friere forskning, og det betyr at vi trenger førsteklasses infrastruktur som fremmer – og ikke hemmer – den økonomiske verdiskapingen rundt omkring i landet i møte med en stadig mer åpen og global økonomi.

   Hvorfor er Norge på villspor?
   Flere aktuelle eksempler antyder noen grunner til hvorfor verdens rikeste land har problemer med å investere i fremtidens kunnskap og en førsteklasses infrastruktur. Det kan nesten se ut som om vi systematisk sløser bort våre muligheter til å løse våre genuine fellesoppgaver:

   Eksempel 1: Sykefraværet og sykelønnsutgiftene: Vi har klart å innrette oss slik at alle hovedpartene som påvirker sykefraværet i arbeidslivet, det vil si arbeidsgivere, arbeidstakere og leger, har svake insitamenter til å redusere sykefraværet. Dermed er det kanskje heller ikke så rart at en av verdens friskeste befolkninger også har tilnærmet verdensrekord i sykefravær. Disse tallene er i hvert fall ikke hyggelige: Bare merutgiftene til offentlig betalt sykelønn som skriver seg fra det fraværet som har vært høyere enn IA-avtalens mål i perioden 2001-2009, beløper seg til rundt 140 milliarder kroner i nåverdi. Hvis trenden fortsetter i en ny fireårsperiode i 2010-2013 blir det nye 50-60 milliarder kroner ut i ekstra sykelønnsutgifter. Vi snakker her om midler som de fleste vil være enig i at vi som samfunn kan benytte langt mer produktivt.

   Eksempel 2: Det har også fremkommet informasjon i den senere tid om at måten vi finansierer utbygging av blant annet jernbane og veier, gjennom årlige bevilgninger, forårsaker mye stop-go utbygging som i noen tilfeller har vist seg å forårsake helt unødvendige økninger (noen ganger fordoblinger!) av de samlede utbyggingskostnadene. Har vi råd til å fortsette slik, når vi vet at tallene vi her snakker om defineres i milliarder kroner?

   Eksempel 3: Underskuddene i de store helseforetakene og utgiftsøkningene innen helsesektoren generelt er urovekkende. Satt på spissen er det mye tyder på at vi har en styrings- og insitamentstruktur innen denne sektoren som inviterer til selvbetjent utgiftseksplosjon på fellesskapets bekostning – uten noen egentlig reell politisk styring. Hvis ikke dette problemet løses – hvilket jeg ser svært få tegn til – så vil fort også den aktuelle Samhandlingsreformen kunne utvikle seg til et sant mareritt. Igjen snakker vi om milliardsummer.

   Disse tre eksemplene er vel å merke kun ment å gi et lite hint om et langt mer omfattende problem i norsk politikk og samfunnsliv: At det foregår sløsing med offentlige midler i et urovekkende stort omfang, som systematisk ødelegger fellesskapets muligheter til å investere i fremtiden, og som i tillegg synes å lamme vårt demokrati gjennom å formidle følgende begredelige budskap: Det nytter ikke, vi har ikke noe valg – hvorfor bry seg?

   Jo, vi har et valg
   Vi trenger faktisk ikke oppholde oss lenger enn vi selv velger i den oppgitthetens status quo tilstand som preger vårt samfunns forhold til å investere i vår felles fremtid – spesielt i viktig infrastruktur.

   Valget står mellom enkle løsninger som foreskriver ytterligere doser med vekst i de offentlige utgiftene, finansiert gjennom økte skatter eller oppløsning av handlingsregelen – eller den mer krevende løsningen det er å gå løs på den enorme sløsingen med offentlige midler, og derigjennom frigjøre midler til langt mer produktive og mer fremtidsrettede formål.

   Å oppheve handlingsregelen må i så måte anses som den mest uansvarlige blant de enkle løsningene, vel vitende om at formuesøkningen i statens pensjonsfond utland gjennom 2009 alene vil gi regjeringen anslagsvis 30 milliarder kroner mer å bruke i 2010, eller mer å redusere overforbruket med om man vil, sammenlignet med 2009 (basert på handlingsregelen).

   Det gode valget er det som avviser lettvinthetene og som krever en reell innsats – for ikke å si mer civil courage med et liberalt innhold. Jeg er ikke i tvil om hvilken linje som både vil vise seg å være den mest fremtidsrettede og som vil vise seg å være den mest sosiale over tid.

   Uansett hva vi måtte mene, så er det i det minste å håpe at vi ikke henfaller til den tafatte holdningen at vi ikke har noe annet valg enn å gå rundt grøten i status quo. De rundene kan vise seg å bli i det dyreste laget.

   • Lars Peder Nordbakken (f. 1957) er siviløkonom fra NHH og driver egen konsulentvirksomhet, med spesialområde strategisk ledelse, markedsføring og innovasjon.

   • Del

   • 2
   • 2
10. 3
    Enig

    0
    Uenig

    forskning.no > Advarer mot hollandsk syke

    13.03.2010 – unknown

    Den høye oljepengebruken i budsjettet for neste år er starten på det som kan utvikle seg til hollandsk syke, sa hun i fjor høst, og var den som satte hollandsk syke på dagsorden i debatten om norsk økonomi. ...

    • Del

    • 2
    • 2

1. 1
2. 2
3. 3
4. …
5. 6
6. 7